10. mar. 2009

Å redde et liv...

Puh! Da er jeg halvveis da. Ikke dårlig det. Det har gått 20 uker allerede. Makan som tida flyr. Og makan som magen vokser denne gangen. Hadde ikke så mye mage sist, så tidlig i alle fall. I dag har jeg på meg min "egen" bukse i alle fall. Så det er håp. Litt i alle fall.. Formen er fin og det er bra. Har jo vært på ultralyd og fått vite at alt er bra med den lille også. Betryggende det da. Etter "skjema" skal babyen være ca 25 cm nå. Det er jo nesten en linjal-lenge det. Ikke rart det trengs litt ekstra danseplass der inne. For danse, det er noe denne babyen kan. Snurrer rundt og rundt i ett kjør. Moro å kjenne liv :-)

I går kveld var jeg på kurs i barnehagen. Det kom en ambulansesjåfør fra A-hus og lærte oss om livreding av små barn. Kurset het "Det livløse barnet". Veldig alvorlig tittel, men også et veldig alvorlig tema. Han la ikke skjul på noe. Han prøvde heller ikke "pakke" det inn for foreldrene. Sa det som det var han. "Hvis man ikke reagerer med det samme, eller gjør sånn og sånn, så dør barnet"!!! Vi kjempet på og lærte en hel del. Veldig flink og interessant fyr. Vi fikk oss noen oppvekkere i løpet av kvelden. Det gjelder å følge med å være "våken" i situasjoner hvor barn skader seg.
Jeg vet jo nå hva jeg skal gjøre, men det spør hvordan man reagerer når noe oppstår og et barn er i fare. Litt panikk da, så er det lett å gjøre masse feil. Men, husk folkens! Det viktigste er at man reagerer og handler med det samme! Ikke lur på om du skal hjelpe til. Ring 113 med det samme. Ikke tenk at noen andre sikkert har gjort det.
Han hadde en hel del eksempler på liv som har gått tapt fordi folk ikke tørr/gidder å bry seg. Man skal jo se an situasjonen og ikke sette seg selv i fare. Men, her til lands er vi så tilbaketrukne og redde for å virkelig brette opp arma. Han mente at hundrevis av liv kunne vært spart om vi var litt mer frempå og turte å bry oss.
Jeg har selv gått rett forbi hendelser og er ikke så stolt av det. Men, jeg har også brydd meg. Jeg har vekket en fyr på plenen i Birkelunden midt på natta fordi jeg trodde han trengte hjelp. Det viste seg at han bare ville hvile litt den sommer-natta og ble litt sur. Men, tenk om jeg hadde lest om han i avisen dagen etter og visst at jeg var en av veldig mange som bare tråkket over han. Eller gikk en stor omvei fordi han sikkert var "farlig".
Jeg har også kommet først til bilulykke to ganger. Det er ikke noe særlig. Den ene gangen, her i Norge, gikk det fint med alle. Noen småskader og litt sånt som kunne vente til ambulanse og politi kom.
Men, jeg kom først til en skikkelig drøyt alvorlig ulykke i Palma en gang jeg var på vei til flyplassen. Jeg hadde et fly jeg skulle rekke, men måtte jo stoppe, ringe ambulanse, politi osv. Og være den som gikk bort til bilen. Det er mange år siden nå, men jeg kommer vel aldri til å glemme det som møtte oss. I dag går det bra med de fleste av dem. Alle overlevde utrolig nok. Men, pappaen i bilen har måttet lære å gå og snakke helt på nytt. Sliter med en hel masse plager. Hadde litt kontakt med de i ettertid, etter deres ønske. En familie som også skulle til flyplassen etter en 2 ukers ferie. De ville ha kontaktopplysningene til oss som var der. I ettertid holdt de litt kontakt og informerte om hvordan det gikk med alle sammen. De fortalte at det hadde et skilt i gangen hjemme med navnet mitt på. Og på den andre personen som jeg var der sammen med. "De som reddet våre liv". Litt dramatisk og overdrevet kanskje, men litt hyggelig å tenke på. Jeg er glad for at det gikk bra med de alle.
Min "preken" i dag sier: "Bry deg og gjør det du kan". Tenk deg selv om det skulle være du som lå der helt hjelpesløs og ingen gadd å hjelpe deg.

Jeg ser jo selv nå at det virker som om jeg har vært på et vekkelsesmøte, ikke livredning.... :-)
Men, tenk om barnet mitt skulle skade seg når jeg ikke ser det og de voksne rundt ikke ville hjelpe han. Det er ingen god tanke...

1 kommentar:

Kristin sa...

FLOTT skrevet om et utrolig viktig tema..... Ståpels på hele kroppen etter den Palmahistorien!!!!!