26. sep. 2011

2-års trass

Jesper Juul og jeg spiller ikke på lag. Det gjør i og for seg ikke 2-åringen min og jeg heller for tiden. Juul er familieterapeut. Han har sitter på God morgen Norge og fortalt at trassalder ikke finnes. Det er kun noe som er konstruert mellom ørene på foreldrene.
- Det som skjer er at barna begynner å bli litt selvstendige. De sier: jeg vil, jeg kan.

Juul mener dette fort kan bli en maktkamp hvis ikke foreldrene imøtekommer barna.

- Det man kan gjøre med stort hell, er å si: Herlig, takk for det! Og så bare gå. Man kan også si: Si fra hvis du trenger hjelp!

- Barnet vil sikkert uansett si nei, men det "neiet" står seg i bare rundt 20 sekunder så gir det seg, sier Juul.

I virkeligheten har de aller fleste en jobb og gå til eller som regel noe man skal rekke. De "20" sekundene finnes ikke hos oss. Maktkampen finnes. I aller høyeste grad. Den finnes ikke bare på lørdager og søndager hvor man har tid til å si "Herlig, takk for det!".

Jesper Juul sier videre at maktkampen mellom foreldrene og barna er bestemmende for hvordan det blir i puberteten

- Når barnet er i 2-3 års alderen og når det er i puberteten er barnets to muligheter til å bli seg selv.

- Om barnets erfaring er at uansett hva det gjorde for å finne seg selv i 2-3 års alderen, så møtte det motstand fra foreldrene, så ligger det an til krig i puberteten.

Jeg blir så svett av slikt. Og enda mer svett blir jeg av foreldre som, utad, sverger på at de alltid gir barna rom til å være seg selv. Og få utfolde seg. Får utløp for sine følelser. Savner de så fort de har lagt seg. Aldri hysjer på de eller tar kamper.

Jeg sliter og jeg innrømmer det gjerne. 2 åringer er strevsomt til tider. Kamp etter kamp.

Hjemme hos oss har det vært stor forskjell på det ha en jente og det å ha en gutt. Om det er tilfeldig eller ikke, det vet ikke jeg. Men, hos oss er det slik. Jenta (2 år) bestitter store følelser og mye drama til tider. Men, slik er vel jenter gjennom hele livet? Gutten (5 år) er enkeler. Det har ikke vært noe særlig drama. Ei heller det verste trassen.

Kan du med hånden på hjerte si at du aldri blir sint, oppgitt eller lei deg? Lar du alltid barna få fri utfoldelse og rom til å spille ut alle følelser. Til en hver tid? Det tror jeg ikke. Alt for mange er opptatt av å vise en flott fasade. Uten skrammer og riper i lakken. Det eneste de oppnår hos meg er en tanke: "Løgner!" Hehe... Jeg tror ikke på det i det hele tatt. Men, til de som allikevel hevder at småbarnstrass er sjarmerende og ikke skaper problemer i det hele tatt: Gratulerer!

Jeg savner barna mine når jeg er borte fra de mer enn en dag eller to. Men, jeg har behov for en pause i blandt. Det har vi alle. Jeg lar barna mine gråte ut frusterasjon og når de er lei seg. Eller har slått seg. Jeg lar de ikke ligge foran en godishylle på Rimi og grine seg til noe. Da får de i hvertfall ingen ting. Gir man etter for "husfreden sin skyld" så stopper det jo aldri.
De får selvfølgelig leke og utfolde seg. Men, det må da være lov å si at "innestemmen" brukes inne?


Når jeg nå har øst ut av meg alt dette, har jeg behov for å si at mine to skjønne små troll er det vakreste i min verden. Både uten på og inni. Jeg ville aldri i livet vært de foruten. Selvsagt!!
Han: Rent objektivt sett (!) blendende vakker. Smart. Tenkende. Klemmete. Sier hver dag: mamma du er fin! Og viser meg hjerte med fingrene sine. Snill og omtenksom. Har mange venner. Veldig åpen og flink til å uttrykke seg. Verbalt og følelsesmessig. Og det er det rom for. Selvsagt!! Og morsom type med god humor. Selvstendig.Samvittighetsfull og ansvarsfull. Kreativ!

Hun: Rent objektivt sett (!) blendende vakker. Klemmete. Smilende. Selvstendig (...!)også på en positiv måte. Elsker at mamma synger og leser. Kreativ nok til å underholde seg selv i lek. Flink til mange små hverdagslige gjøremål. Som f.eks rydding, pusse tenner, kle av seg. Etc. Musikalsk. I den grad det er mulig å få tak i det hos en 2 åring. Helt rå på puslespill. Morsom. Herlig latter. Smart.

Meg selv: Kanskje litt streng... Liker ikke sutring uten grunn. Liker ikke at barn griner seg til ting. Elsker å lese og synge sammen med de to små. Klemmer på de masse. Sier hver dag at jeg er glad i dem. Snakker masse med de og lar de få fortelle meg om ting. Tanker og opplevelser. Prøver å ta kamper. Liker det ikke i det hele tatt. Men, ser på det som en nødvendighet.

Har jeg sagt noen sånn som: Hvis ikke du gjør sånn eller sånn så... Og hvis de da ikke gjør det, så prøver jeg så langt det går å gjennomføre det. Selv om det til tider er svært banale ting, og jeg kjenner inni meg at det er litt teit. Men, jeg må gjennomføre. Det skal ikke så mange ganger til før de gjennomskuer mor eller far og vet at det ikke skjer uansett. Jeg sier ikke: ...så drar vi hjem!!! For jeg vil jo som regel ikke det selv. Da synes jeg det er dumt å si det. Eller "da må du gå å legge deg..." Det blir jo ikke gjennomført allikevel. Så hva er da vitsen med å si det?
Har nesten er angstfylt følelse i magen til tider når jeg tenker på fremtiden deres. Hva om noe fælt skal skje med en av dem? Hva om de blir syke, skadet, utsatt for noe jeg ikke klarer å fikse? Utviklingen i samfunnet skremmer meg veldig med tanke på deres oppvekst.

Men, det som irriterer meg nesten mest av alt er de som ikke har barn, og som allikevel sier: når jeg får barn så skal jeg i hvert fall ikke gjøre sånn eller sånn. Eller la de få gjøre sånn eller sånn. Lykke til da! Ting blir ikke alltid slik man har tenkt. Men, uansett hvordan det utarter seg så er det jo bare det beste som finnes! Og man kan ikke sette seg inn i hvordan det er å elske sitt eget barn over alt annet. Selv om de til tider skaper stor frusterasjon for mor og far....

21. sep. 2011

Tallerkenhyllen


Jeg har mottatt en del spørsmål ang tallerkenhyllen. Den har jeg kjøpt på www.sirisiri.no
Et par i Trøndelag som lager småmøbler på bestilling. Kjempe fin service. Godt håndtverk og gode priser. Og ikke minst; raske levering!
Jeg er veldig glad for den.
Knottene har jeg byttet ut selv. De er kjøpt på Kremmerhuset.

19. sep. 2011

Begynner å føle meg hjemme



Hverdagslivet mitt begynner å venne seg til ny bolig. Det tar litt tid å venne seg til å bo på et nytt sted. To uker har gått og jeg begynner å føle meg hjemme. Rom for rom kommer så smått i orden. Det er så koselig å pusle rundt med små ting. Hvor skal denne stå? Hvor vil denne passe inn? Det er fortsatt masse som står igjen. Selvsagt... To uker er jo ingen ting. I forrig uke var Petter på jakt fra onsdag til søndag. Og da sier det seg selv at de store forandringene ikke skjer. Men, jeg har fått i orden en hel del ting uansett.

I flere år har jeg ønsket med tallerkenhylle. Nå har jeg endelig fått meg en slik. Har nemlig ikke hatt noen vegg å hengen den på tidligere. Derfor har den heller aldri blitt kjøpt inn. Jeg er kjempe glad for den. Se bare på den koselige spiseplassen på kjøkkenet.

Huset ellers fylles også opp med blomster og planter! Har hatt masse besøk allerede. Så koselig med en "house warming".

Håper at vi kan ta fatt på maling- og tapetseringsarbeid etter hvert også. Eller rettere sagt: få engasjert de som skal gjøre denne jobben for oss :-)