4. jun. 2008

I dag: Husk å gjøre en forskjell!


Jeg skulle ønske jeg var en person som "gjorde dagen" til noen. Tenk så bra det hadde vært hvis jeg hadde vært den personen som gjorde at en annen opplevde en strålende dag. Innimellom tenker jeg på det. Prøver å smile til forbipasserende eller slippe folk frem i trafikken. Og ikke minst prøver jeg å lære S til det. Det er viktig å hilse og takke for seg. Når jeg henter han i barnehagen må han si takk for i dag til alle sammen. Jeg synes det er viktig.
Men, ofte opplever jeg at det virker som om andre oppfatter meg som rar hvis jeg smiler til noen jeg ikke kjenner. Det ser ut som om de tenker: "Herregud er du helt syk i hodet"? "Kjenner jeg deg"?

Da jeg bodde i Spania (Mallorca) var det helt annerledes. Der hilser alle på hverandre. Hvis du sitter på bussen som eneste passasjer og det kommer en annen ombord, er det nesten helt garantert at den nyankomne setter seg sammen med deg for å slå av en prat. Sitter du på en eller annen kollektiv transport her til lands, så kan du være helt sikker på at den nyankomen setter seg i helt andre enden av der du sitter. Hadde han eller hun satt seg sammen med deg hadde du trodd at mennesket muligens hadde rømt fra en eller annen institusjon og var helt gal.

På søndag tok jeg bussen med S. Han var syk og gråt hele veien. Han satt på fanget mitt og vogna sto rett bak oss. Vi hadde vært på barnefestival på Akershus Festning og hadde jo da selvfølgelig vogna full av "give-aways" som han hadde fått gjennom dagen. Bussjåføren kjørte ganske fort og plutselig veltet vogna. Alle tingene våre lå utover det hele. Og vogna lå pent plassert ned mot trappa til utgangen. Kjempe underholdning for de som hadde sikret seg "parkettplass" til showet mitt. Enten sov de med øynene oppe eller så var de så facinert av meg som febrilsk prøvde å få S til å holde seg fast i en stang, mens jeg prøvde å samle sammen tingene. Endelig var det en dame som reiste seg. Min lettelse varte i ca 10 sekunder, før hun tråkket over alle tingene mine og lurte på om jeg kunne passe meg litt slik at hun kom forbi. Jeg var nemlig litt i veien for henne!!!

En mann satt ca 30 cm fra meg og stirret helt oppslukt på alt vi kjørte forbi. Stirret i alle fall demonstrativt på alt annet en meg. Går det an, tenker jeg da. Til slutt kom det en dame og hjalp meg da. Men, hun hadde nok sittet i noen minutter og lurt på om hun skulle gidde å løfte på rompa. Jeg fikk jo ikke gjort så mye selv. S klarte ikke å holde seg fast i stanga mens bussen raste av gårde. Takk for hjelpa folkens! Dere gjorde ikke min dag for å si det sånn.

Det koster så lite å bare være litt ydmyk og høflig mot mennesker rundt seg. Et lite smil eller en hjelpende hånd til noen du ikke kjenner kan gjøre underverker for alt du vet. Det er verdt et forsøk i alle fall.

Jeg har i alle fall bestemt meg for at jeg skal være hyggeligere. Det er klart at hvis jeg møter på noen som ikke er det mot meg, så sier jeg i fra. Høyt og tydelig. Men, jeg skal jobbe for å gjøre andres dag litt gladere. Jeg skal rett og slett huske på å gjøre en forskjell!





2 kommentarer:

Anonym sa...

du gjør dagen for meg, hver dag.
Lillstrumpan

Solveig sa...

Og nå gjorde du min :-)