Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne stoppe tiden! Sander vokser så fort og jeg liker det ikke noe særlig. Han snakker og snakker om alt mulig. I går spurte jeg om han synes det var gøy å komme tilbake til barnehagen. Så kommer det lange svaret: "Jada, det var gøy men Filip var ikke der. Syk tror jeg. Kommer i morgen sikkert." Jeg blir så forundret noen ganger. Han er så stor og skjønner så mye mer enn hva jeg tror. Jeg kan snakke om ting litt over hodet på han, og tro at han ikke skjønner hva vi voksne snakker om. Så plutselig en dag kommer det en kommentar til det. Vi må skjerpe oss hjemme nå. Vi må i alle fall ikke snakke om andre sånn at han hører det. Det kan skape flaue situasjoner senere.
På hytta i romjula satt han ved siden av meg i sofaen og vi snakket, over hodet på han, om at han trenger å klippe seg snart. Jeg "pjusket" (beste ordet jeg kom på!) han nok litt i håret mens jeg snakket om dette. Og at han hadde en litt dårlig hår-dag osv.... To dager senere, da vi driver og pakker oss ut av hytta, står han bare helt stille inntil veggen og ser på meg. Så drar han seg litt i håret og panneluggen og sier: "Mamma, synes du er jeg er stygg? Må jeg klippe håret mitt?" Jeg ble så lei meg. Og jeg får helt vondt inni meg når jeg tenker på det. Dette har han tenkt på i to dager da eller? Stakkars prinsen til mamma.... Nå må jeg slutte med dette med det samme!
Nå om dagen går det en Plan-reklame på tv. En liten jente i Afrika som vasker klær og styrer for seg selv. Helt alene. Til slutt legger hun seg ned på et teppe og er helt tydelig veldig lei seg. Sander er så fascinert av denne reklamen. Han spurte for en tid tilbake om en del ting i reklamen. Hvorfor hun ligger der? Hvorfor er hun lei seg? Osv. Jeg har forklart at hun er lei seg fordi hun er alene og fordi hun ikke har en mamma og en pappa. Nå blir han helt oppslukt hver gang den kommer. "Hun gråter fordi hun ikke har en mamma. Men, det har jeg. Ikke sant mamma? Ikke sant du er bare min mamma? Ikke sant det mamma? Er du bare min mamma?"
Nå er alle barn som gråter på tv lei seg fordi de ikke har en mamma eller en pappa. Ingen unntak!
Det er ikke like lett med de små hele tiden. Tenk så mye de skal lære seg hele tiden. Ikke rart spørsmålene hagler fra tid til annen. Og det er ikke alltid jeg har tid til å svare så utfyllende hver eneste gang. Da kommer spørsmålet om og om igjen, til han får et svar som funker, for han.
Han har forresten også fått seg en slags "fantasi-venn". Dvs en hund da. Han heter Boots og bor på Lillestrøm sies det. Han er liten og veldig snill. Helt brun. Dette forteller han til alle han møter. Alle i barnehagen tror vi har hund og har lurt litt på hvorfor den bor i Lillestrøm når ikke vi bor der... haha...
Det er mye moro som skjer nå. Det er derfor jeg skulle ønske at tiden kunne stå litt stille, slik at jeg fikk med meg mest mulig og fikk god tid til å nyte hvert øyeblikk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar