Sander har nå begynt, så vidt, å få være ute alene. Det er tøft for mor det. Her hjemme får han være ute alene, så lenge han holder seg innen for de "avgrensede" områdene jeg har gitt. Ikke lenger ned enn til venninnen hans Dina. Og ikke lenger opp enn til postkassene. Han holder som regel det han lover. Noen ganger blir man jo litt revet med i leken, og glemmer seg litt. Da er strenge-stemmen til mor ute på trappa med det sammen. Det er ikke lov å krysse den grensen!! Jeg er jo selvsagt livredd for at det skal skje noe. Tøft nok i seg selv å la han gå alene. Men, jeg må jo lære meg dette. Han elsker det jo. Han skater eller sykler på sparkesykkelen sin hele tiden, så han har alltid hjelm på da. Fattig trøst kanskje...
Det er to jenter som bor i samme rekkehus som oss. De leker han masse med. Dørene står oppe og de løper ut og inn hos hverandre. Det er veldig koselig. Plutselig er der her. Og like plutselig har de gått igjen. Alle foreldrene følger med litt hver, så det går nok bra.
På sletta i dag, fikk han løpe rundt som han ville. Mellom lekeplassene og der vi holdt til. Han må være rundt om slik at vi ser han hele tiden. Han er faktisk kjempe flink. Må jo ikke glemme at han bare er fire år da. Det er lett å glemme seg bort litt i blandt.
Men, jeg synes vi er flinke jeg. Både han og jeg. Strikken tøyes litt og litt. Det er realiteten der her. Han begynner å bli stor gutt!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar