Så ble det bypåske allikevel da

Litt trasig start på påsken i år. Først dette med Morten da. Han går det forresten fremover med. Og det er bra! Og helt utrolig fantastisk!!
Men, i går morges pakket vi bilen full av baggasjen og to unger og satte snuten mot hytta (Gol/Ål). Det stri-regnet og det var masse trafikk. Men, det gikk helt greit. Helt til rett forbi Sokna. Der ble det sludd og sørpete føre. Plutselig kommer det en trailer i mot oss. Vi er ikke helt sikre på hva som skjer da. Men, bilen blir dratt litt ut til høyre og vi kommer så vidt utenfor veibanen. Petter får nesten kontroll på bilen. Kaster oss inn på veien igjen. TAKK GUD for at det ikke kom noen biler i mot akkurat da. Vi ligger en stund på tvers i midt i veien og skjærer nedover. Null kontroll. Første smell! Inn i autovernet på venstre side. Altså, på i motsatt kjøreretning. P ratter som en gal. Jeg skriker og skriker. Uten at jeg kan huske at jeg har gjort det. Vi vingler frem og tilbake og smeller inn i autovernet på høyre side. Min og Sander sin dør er helt limt inn til gjerdet. Alt er helt stille i noen sekunder. Så plutselig kommer jeg til meg selv og begynner å rope igjen! Jeg får panikk og skriker etter barna mine. De gråter begge to. Jeg hører dem!! Og aldri har jeg vært så glad for å høre de gråte. Nora slutter straks å gråte. Hun skvatt nok bare litt av å våkne fra søvnen sin så brått. Hun spreller og ler. Jeg får lirket Sander ut av setet sitt og løftet han frem til meg. Lille nøstet mitt! Han var så redd. Vi har kræsja bilen vår vi mamma, sier han. Og så gråter han igjen. Folk strømmer til fra alle steder. Sander skjønner ingen ting. Mange ukjente ansikter dukker opp inne i bilen vår og lurer på om vi er ok. Han lurer på hvem de er. Så kommer sykebilen. Sjåføren kommer inn til oss og vil snakke. Spør om alt mulig. Sander synes ikke det var noe stas med hverken blålys eller sykebil. Men, mannen løfter han med seg og går. Jeg klarer å krabbe gjennom og komme meg ut på andre siden og løper etter Sander. Nora har de allerede tatt med seg. Petter han hundre telefoner og ta. Politi, veihjelp, foreldre osv. Vi blir sittende i nesten en time inne i ambulansen før vi kjører av gårde til Hønefoss sykehus. Alle fire måtte inn til en omfattende sjekk. Og alle fire er like hele! Kan man ha sånn flaks.
Vi blir sittende en stund på sykehuset før foreldrene til Petter og Morten S kommer i bilene sine for å hente oss. Morten har vært innom inntauingstomta og tømt bilen vår. Den ser vi nok aldri igjen. Og det er helt greit! Materielle saker er helt uviktig. Barna mine er like hele og det er Petter og jeg også.
Vi sliter litt enda her vi sitter. Er hjemme igjen nå. Vi er litt mørbanka i kroppen og har vondt der bilbeltet har strammet oss. Minimale ubetydelige plager. Mer plagsomt å ha vondt i magen og skjelvende hender. Håper vi kommer oss forbi dette ganske raskt. Vi priser oss lykkelige over at vi er like hele. Og prøver å la være å tenke på alt som kunne ha skjedd. Om det ikke hadde vært autovern, om det kom noen i mot, om.... om.... om.....
Nå konsentrer vi oss om Morten som skal bli frisk og vi gjør alt i vår makt for at Sander skal komme seg greit gjennom dette. Dette kommer han til å glemme med tid og stunder. Og det er bra.
Viktigst av alt: Barna mine er like hele....