Hjertene mine

Kan man virkelig peke seg ut favoritter i livet når man er bare noen få uker gammel? Nora har begynt å smile så vidt det er. Men, foreløpig bare til Sander! Jeg har fått æren av å se et smil rettet mot meg en og annen gang. Men, når Sander dukker opp innenfor hennes synsfelt, virker det som om hun lyser opp. Han vet akkurat hva som skal til også da. Han setter seg ved siden av henne og koser på panna hennes. Stryker forsiktig frem og tilbake helt til hun blir helt salig og sovner igjen. Han er så god mot henne hele tiden. Mister hun smokken sin, ja da er han der på under et sekund for å gi den til henne. Mulig at han ikke orker å høre henne skrike... Men, mest av alt fordi han tar vare på henne. Han sier hver dag at han skal passe på "Nora-min". Han forguder henne og det ser ut til at den følelse gjengjeldes til det fulle. Det er faktisk ganske rørende å se på dem i blandt. De små hjertene mine!