Oppfølging....

Jeg har fått spørsmål , per mail, om hva jeg gjorde etter ulykken i Palma. Min rolle var ikke livreddende i det hele tatt. Heller ikke avgjørende for hvordan det går med disse menneskene i dag. Tok en kortversjon av historien. Den er egentlig veldig lang.... Og ja, jeg rakk flyet mitt :-)
Men, det som hendte var at det kom en taxi rett bak oss, med resten av familien i. (Det var en annen taxi som krasjet.) Et følge bestående av mamma, pappa, 2 små sønner, onkel og tante til sønnene. I den taxien som kom bak var den ene sønnen, den yngste, tror han var ca 6 år sammen med onkelen og tanten sin. Altså satt hans mamma, pappa og bror ca 8 år (husker ikke helt) i den taxien som krasjet.
Min rolle, etter at alt redningsmannskap var på plass, ble å ta vare på den lille gutten. Og den lettere hysteriske tanten. Hun røyka ca 10 røyk på rappen og bare stod og ristet. (Merk at dette er midt på dagen og ca 40 varmegrader i skyggen. Vi stod midt på en motorvei i solsteika....) Hun gikk frem og tilbake og snakket masse usammenhengende, og jeg satt inne i bilen sammen med gutten. Han snakket kun på sitt eget språk, hollandsk. Jeg vet ikke helt hva som skjedde med meg, men jeg snakket også plutselig en hel del hollandsk! Jeg kunne litt da, av visse årsaker.. men jeg visste ikke da at jeg kunne så masse. Vi snakket om ferien, miniklubben han hadde vært i, bading og is... Stakkars, han var så redd. Og jeg var livredd for at han skulle se noe han ikke trengte å se. Jeg holdt han fast mens han snakket og snakket. Og gråt masse. Han skjønte at noe var skikkelig galt og at han burde holde seg hos meg. Jeg var helt gjennomvåt av svette og helt skjelven selv. Hadde for sikkerthets skyld på meg en beige genser. Mmmmmm... det er ikke lett å skjule noe i den fargen akkurat. Der og da var ikke det så vesentlig, men da jeg kom inn på flyplassen alene, ble det skikkelig udigg...
Jeg har tenkt masse på den gutten siden. Lurer på hvordan han har det. Så vidt jeg vet så han ikke foreldrene og broren sin på ulykkesstedet. Og det var nok like greit. Jeg så det og har aldri glemt det. Jeg kjenner dem ikke en gang. Han hadde nok aldri kommet over det. Jeg fikk roet ned tanta etter hvert også. Klemte henne og presset henne til å sitte inne i bilen. Hun hadde jo egentlig en nevø og ta seg av.
Huff.....dette har jeg ikke tenkt på på lenge. Ekkelt å få alle de bildene opp igjen egentlig...