Tenk så anderledes alt var før! Alt var liksom så mye bedre da vi var små. Har alle alltid tenkt sånn? Jeg lurer på om det er fordi vi ikke klarer å sette oss inn i dagens situasjon for barn og ungdom, eller om vi bare glemmer etter hvert som vi vokser, eller om vi rett og slett ikke klarer å henge med i utviklingen.
Jeg husker godt, da jeg var liten, at mamma og jeg tok toget til byen for å shoppe litt. Hvis vi skulle ha sko, dro vi alltid til familieskomakern på Grønland. Jeg husker den butikken som helt enorm. Og så uendelig mange sko. Der fikk man virkelig alt. (Solen skinte selvfølgelig på alle de handleturene, ref tidligere innlegg...)
I dag kunne jeg ikke tenke meg å dra til Grønland på shopping i det hele tatt. Jeg tenker ikke på det stedet i det hele tatt når jeg skal til byen. I dag synes jeg det bare er skummelt der. Jeg har blitt så pysete og pinglete plutselig. Liker ikke Oslo-sentrum i det hele tatt forøvrig.
Jeg husker også veldig godt den første gangen jeg fikk lov til å dra til byen alene. Var sammen med noen venninner etter skolen. Tror vi gikk i sjette klasse. Vi skulle kjøpe julegaver. Fikk lov av mamma å ta toget til Oslo S og gå til Arkaden. Det var liksom så trygt i det området, så det var fint hvis vi holdt oss rundt der! Ha ha, makan til forandring. I dag ville jeg ikke sendt barnet mitt til det området for en hver pris. Det er vel muligens det hardest belasta området i Oslo-sentrum i dag. Jeg husker at det var en del snø og at det var veldig spennende. Vi kjøpte sikkert en hel del kule gaver til venner og familie. Vi hadde også fått med oss penger til å spise hamburger på "Clock". Det var stas det. Hamburger, pommes frites og cola i beger med sugerør. Det var ikke å få kjøpt på "Klumpen is-bar" på Stovner senter i alle fall. Det var nok sikkert helt eksotisk å få maten på eget brett også. Gud for en spennende dag det var.
Etter på fortet vi oss nok tilbake til Oslo S og tok toget til Høybråten igjen.
Kniver, ran, dop, horer og vold hørte ikke til vårt vokabulær en gang. Helt ukjent fenomen for oss barna fra Stovner. Jeg var så naiv og så lite opplyst om den verdenen at hvis jeg hadde tenkt at jeg ville bli narkoman eller noe, så hadde jeg ikke visst hvordan jeg skulle gå frem en gang. Jeg kjente ikke noen som hadde røyka hasj en gang før jeg kom til Ullern videregående. Der var de selvsagt helt sjokkert over å ha en elev i klassen fra Stovner. Det tok så lang tid før de ville bli venn med meg. Jeg hatet å gå der. Jeg ble pepret med spørsmål som "Bor du i sånn betong blokk"? "Kan du gå ut om kvelden uten å ha med deg kniv"?, "Jobber mammaen og pappaen din"?, "Kjenner du mange narkomane"? HÆ? Alt dette var jo helt ukjente begreper for meg. Jeg kjente til en hel del folk som røyka hasj på fest, ja. De kom fra Ullern og gikk i klassen min, eller parallell klassen min. Nei, det var virkelig en overgang for en stakkars uviten østkant jente å komme inn i en verden av vestkant folk som trodde Stovner lå på en helt annen planet. Eller som aldri hadde vært på Østkanten i det hele tatt. Det var bare noe de hadde hørt om, og som foreldrene sikkert hadde bedt de om å holde seg borte fra. Men, til slutt gikk det bra og jeg fikk mange gode venner.
Jeg hadde til og med en hel gjeng med meg på fest på Vestli en gang. Vi tok en runde rundt på Stovner og Høybråten først. Det var mange overraskede folk skal jeg si. "Det er jo kjempe koselig her jo!" "Og så mange fine hus"! Ja, hvem skulle tro det tenkte jeg...
Jeg ble til og med tilbudt ekstra timer i norsk på skolen. Fordi jeg snakket så stygt og læreren min synes nok han trengte å rette litt opp i det. Ikke bra med en sånn elev i klassen. Tenk hvilken belastning det ville vært for de andre. De som hadde lært noe hjemme og som kom fra et godt møblert hjem! Ha ha, må le når jeg tenker på den tiden der. Jeg ler nå...men jeg gjorde faktisk ikke det da. Huff a meg.
Det skal bli spennende å følge utviklingen videre nå, når jeg har et barn å oppdra. Jeg må i alle fall slippe opp litt på fordommer... ellers skremmer jeg vel livet av ham...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar