Sander hadde i en lang periode en hund som bodde på Lillestrøm. Han heter Boots. Er brun og veldig snill. Og han eksisterer kun i hans fantasi. Han har fortalt om han til alle i barnehagen osv. Mange har trodd at vi faktisk har hund. Men, det har vi altså ikke.
Nå derimot, heter han ikke Boots lenger, men Chowi. Han har rett og slett fått seg en Chow chow som også bor på Lillestrøm. Og har blå tunge. Jeg måtte google "chow chow" fordi jeg ikke var helt sikker på hva slags hund det egentlig er. Chowi'en min bor på Lillestrømmen min sier han, ca hver dag.
I påsken tok det helt av. Chowi var nemlig med på hytta. Han skulle luftes, mates og lekes med. Sander og jeg lekte inne med spisestue-stolene at vi var på biltur. Jeg hadde så vondt i ryggen hele påsken, og jeg kom til å slenge beina opp på den ene stolen. Da tippa det helt over for matfaren til den lille hunden. Jeg sparket jo Chowi! Jeg måtte jo se at han satt i "baksetet" ?? Makan til fantasi. Hele familien var involvert. Mormor ble stadig bedt om å sette seg ned på gulvet å klappe Chowi. Hun holdt på å le seg i hjel hele ferien.
Her hjemme, når Petter leverer i barnehagen, stopper han alltid opp på parkeringsplassen og peker ned mot Lillestrøm. Så sier han: "Der nede, på Lillestrømmen min, bor Chowi'en min pappa."
Litt skummelt og veldig komisk hele greia. Det skumle er jo at dette ikke ser ut til å ta slutt. Det har vart en hel evighet allerede.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar