Terningkast seks minus! "BON-SOLID"

Og minuset er kun fordi jeg var så mye lavere enn alle de som sto foran meg og for at det bøtta ned. Samt svært dårlig lyd i starten. Men, det er ikke Bon Jovi sin feil. Makan til festaften! Hitsene kom som perler på en snor. I dag er jeg støl, sliten i armene og hes. Og ganske sår i henda. Ja, det tar på å være på rocke konsert i timesvis. Jeg hadde gledet meg stort til denne kvelden. Men, jeg hadde ikke forventet at det skulle bli SÅ bra. Da de spilte Runaway, var opplevelsen komplett for min del. Etter to og en halv time med hopping og allsang var vi helt i ekstase. Var vel egentlig i ekstase allerede når jeg gikk fra jobb. Et kjempe forspill på Hard Rock Cafe, med allsang til Livin' on a prayer, allerede kl fire var en skikkelig kick start.

Plutselig var vi 14 år igjen alle sammen. Eneste forskjellen var vel at øl og drinker ble kjøpt på lovlig leg. I en sådan stund er vi alle venner. Alle liker den samme musikken og alle snakker om det samme i toalettkøen. Fantastisk!

Avisenes anmeldelser er veldig sprikende i dag. Men, det er de vel alltid. Det er i og for seg helt uinteressant å lese. Blogger man, slik jeg gjør, kan man ha personlige synpunkter og være super fan. Uansett... Men, å lese negativ omtale fra en i Nettavisen som helt tydelig ikke liker Bon Jovi i utgangspunktet er for dumt. Kan de ikke sende en reporter som liker å gå på konsert? Ikke en som er ute etter å lete etter noe negativt å skrive om. Og i det minste gidde å stå nede i mengden med fotfolket. Ikke sitte inne i presseboksen og dømme og trille terning. Man må jo ned å føle på stemningen. En avis gir en firer og en annen en toer. Hva skal vi lese ut i fra det? At den ene er litt mer fan enn den andre? Jeg bryr meg ærlig talt ikke om han i Nettavisen liker Bon Jovi eller ei. Men, skriv nå i alle fall en saklig anmeldelse. Pinlig...

Sitat VG: «Størrelse» er et nøkkelord for suksessen: En sang som «Blaze Of Glory» ville antagelig fremstått ganske dum på John DEE, men med 30000 medvokalister får den, om ikke dypere mening, så i hvert fall en dimensjon av noe betydningsfullt.

På slutten av hovedsettet kommer selveste verdensrekorden i allsangvennlig stadionrock, «Livin' On A Prayer». Hvilken lykke. Dernest får vi noe man altfor sjelden serveres på Ullevaal: En ekstraomgang med to praktscoringer på rad, i form av «Wanted Dead Or Alive» og «Bad Medicine», som får det å være 13 for alltid til å virke som en god idé. Men nå er drømmen oppfylt, og livet går videre. Sitat slutt.

Det å runde av en kveld med Bed of roses kan ikke beskrives med ord. Du må være der. Få tårer i øynene og kjenne at gåsehuden prikker til du får vondt. Hjertet mitt ble bare enda større og fikk plass til enda flere. Ca 30 000 medsammensvorne. Richie Sambora som "vikar" i I'll be there for you er heller ikke helt feil.

Jeg kan ramse opp og beskrive hvordan jeg hadde det under hver eneste låt. Men, det er ikke interessant. Og de kan ikke forståes. Det må oppleves.

Så da er det bare å takke for seg og sitere godeste Jon: "HAVE A NICE DAY"!!!